Til hovedsiden
  Heim  >  Nytt 2018  2017  2016  2015  2014  2013  2012  2011  2010  2009  2008  2007  2006  2005  2004 
 Des  Nov  Okt  Sep  Aug  Jul  Jun  Mai  Apr  Mar  Feb  Jan 

Nytt Okt 2016

Sterke familietema
Mandag 31.

Toppen av lesestoff
Lørdag 29.

Skål og suppe
Onsdag 26.

Rebolledo Pedersen & Frahm Jensen
Lørdag 22.

Nyprøvde kanalar
Onsdag 19.

System tilbake?
Lørdag 15.

Songlyrikken
Fredag 14.

Marx og framtida
Onsdag 12.

Utviding av litteraturkritikken?
Fredag 7.

Tema natur i byen
Mandag 3.

Datoar
Søndag 2.

Onsdag 26. Oktober 2016

Skål og suppe

Av Jan Wilsberg

Eit dikt som Jan Wilsberg daterte og publiserte for eit par månader sidan, siterer eg no her som ei åtvaring for mange av lesarane. Det er diktet «Skål og suppe». Men det skal vere løftande:


Tvert setter hun vesken fra seg.
Tvert retter hun seg opp.
Håret er i overgang
fra noe en gang mørkere
til noe blast og livløst.

For en overgang det har vært!
En gang var hun en ung pike.
Hun satt på rommet sitt med venninner.
Hun speilte og smykket seg med venninner.
Hun hadde avtaler med venninner.
Hun gikk på kino med venninner.
Hun dro ut for å ri
sammen med venninner.
Alt var glede og forventning,
i år etter år.

Men nå!
Hun reiser seg
idet vognene nærmer seg lyset
etter den lange tunnelen under Nydalen,
og raser lett sjanglende
inn mot Ullevål Stadion stasjon
forbi den nesten alltid morgentomme Egon Restaurant.
Det var ikke en veske;
det var en ryggsekk.
Hun vender tilbake fra tur.

En skal vokte seg for høstens farger.
Så lenge gult glir over i rødt
glir over i oransje,
er allting i orden.
Det er lette farger.
Men vokt deg for novembers brune og råtne blader!
November med sitt mørke,
sin tåke og stadige regn.
Årets mest depressive måned,
sa min mor alltid.

Det er nødvendig å eldes med ynde.
Med ubrutt sjarm.
Med en gnist på baksiden av iris.
Det er ikke nødvendig å heve bitterhetens skål.
Det er ikke nødvendig å senke skjeen
i bitterhetens suppe.


Oslo, september 2016



Ps:
Kan diktet tolkast som at eldre kvinner ikkje er noko særleg å samle på? Eller prøver diktet tvert imot å stå opp for humør og det som er sjarmerande og likt for menn og kvinner? Med det same: Her er Jan Wilsberg sitt nyaste avisdikt. Kva meiner du om det?