Til hovedsiden
  Heim  >  Nytt 2018  2017  2016  2015  2014  2013  2012  2011  2010  2009  2008  2007  2006  2005  2004 
 Des  Nov  Okt  Sep  Aug  Jul  Jun  Mai  Apr  Mar  Feb  Jan 

Nytt Sep 2013

Love & loveless love
Søndag 29.

For full hals
Torsdag 26.

Lars Ove Seljestad med fabrikkdikt
Søndag 15.

Tidsskrift - om blues
Fredag 13.

Jan Wilsberg etter st.t.valet
Torsdag 12.

Augneblinkane
Onsdag 11.

Torsdag 12. September 2013

Jan Wilsberg etter st.t.valet

Også etter stortingsvalet er Jan Wilsberg ute med dikt som han sender rundt. Sjå også augustdiktet som eg la ut.


De nærmeste



Det er godt å ha sæle granner.
En skal elske sin nabo,
men la grinda stå.
I vår blokk på fem etasjer,
hvorav fire bebodde,
er det ingen som en gang drømmer
om å berøre hverandres grindestolper.


Øverst til venstre lever Mary Grette;
hun er alene,
slik det må bli for en enke,
men hun har levd et rikt liv.
Hun pleide å sitte på reisebyrå,
og i september 2009 sluttførte hun heftet
«Minner fra et langt liv»,
som omhandler det viktigste hun har opplevd
siden hun så dagens lys på Vålerenga i 1919.

Rett under henne bor kunstnerinnen
med det halvt hollandske navnet,
gift med en velstående mann
som ofte etterlater sin svartlakkerte BMW
utenfor blokkas egen gamle garasje.



Over gangen fra henne bor havnearbeideren;
i alle fall er det en jernbanearbeider
som arbeider ut mot fjorden
like under Sjømannsskolen
med å anlegge og sveise togspor
til flyten av varer mellom hav og land.
Før holdt han drukne fester
med mengder av medungkarer.
Nå er det stille som i Minggravene,
selv de helgene han har sin tenåringssønn på besøk.

Rett under ham igjen,
nå i annen etasje,
lever samboerparet Hansen og Aamodt.
Han mottar Teknisk Ukeblad hver torsdag morgen.
De snakker lite med andre
og sees så sjelden
at en griper seg i å glemme dem.



Noen meter fra samboerne,
rett over den vesle avsatsen,
bor La Peruana,
peruanerinnen Nancy Villacorta,
alt siden år tilbake skilt fra sin mann
og faren til deres felles, livlige datter.
Hun ser på meg med redde øyne,
men har nådd opp i skolealder nå.
De virker så ensomme,
men straks det kommer gjester,
klinger spanske stavelser
gjennom inngangsdøra og opp fra balkongen.



Under La Peruana
har Nina Williams funnet husly
med tre rom og kjøkken.
Huset ble bygd i 1955 av USBL.
Også hun er skilt,
i hennes tilfelle fra en engelskmann.
To snart voksne sønner veksler
mellom å holde til hos henne og faren.
Hun er sykepleier,
og sommeren 2012 stod hun med ett utenfor
og undret seg på hvordan vi hadde det.
'Går det bra ?', spurte hun Alfred,
og da han på trass besvarte det med et Ja,
varslet hun Legevakten,
som ringte til hans mor
og bad henne sporenstreks om å ta bussen
inn til byen for å hente ham.
'Det var visst fra Aker Sykehus de ringte',
fortalte hun, ennå ikke stiv i norsk.
Snart stod Alfred og jeg utenfor hos Nina
og bad henne forklare hvorfor
hun avleverte bekymringsmeldinger
når alt hos oss var fröjd och skira tinden.
'Jeg har aldri ringt noen', løy hun,
for det hadde hun jo.
Både sykehus og kjært barn
kan ha mange navn.
Toget er gått for henne;ja
ingen av oss snakker noensinne
med henne igjen.



Rett overfor sykepleieren
med Nordre Groruddalen som arbeidsfelt
lever enkefru Bruce,
som mottok mine foreldre med åpne armer
da de ankom med flyttelasset i oktober 1967.
Den gang fantes ennå dugnadsånden,
og det var lov å åpne munnen
og utveksle ord, tanker og følelser.
Hun er katolikk og mor til fire,
og jeg ser at to av døtrene
og den ene sønnen ser til henne
og tar vare på henne fra tid til annen.
Sønnen ser medtatt og sliten ut
som en forhenværende junkie,
men han smiler mellom de brunslitte tennene
når han bekrefter at Roy Jacobsen virkelig bodde her,
'ja, i en av de aller nederste blokkene i Traverveien'.



Ja, kapitalismen, NHO og Erna Solberg
har skjenket meg et liv
der fellesskapet flyter over
og nær tar pusten fra en,
som et Overfødighetshorn.


Bjerke, den 8. september 2013 - dette skriv Wilsberg.


Er det ikkje interessant med personar som har namn og er plassert i ein situasjon og ei tid (og derfor også har ei soge)? Dette tenkte eg ved Wilsberg. Og noko av det same tenkte eg i går ved det stutte gjendikta opuset av Szymborska kalt «Et minne», som eg siterte da.