|
Mot straumen
Mandag 10. Desember 2007 |
|
|
Sjeldan gjer ein poet noko slikt som å dedisere heile diktsamlinga si til ein eldre poet in memoriam. Frank Stubb Micaelsen har dedisert si nye bok, Øyeblikkets museum, til «Paal Brekke, mesteren, in memoriam». Forfattaren Paal Brekke er ein av den første etterkrigstida sine mest framståande modernistar. I dag rører norsk poesi seg i retning av anten å fornye modernismen eller å bryte opp ifrå modernismen; og enkelte poetar søker seg også til modellar i førmodernistisk poesi. Så Micaelsen går mot straumen. Her skal eg sitere avslutningsdiktet i Øyeblikkets museum:
Et skyggespill
Han løfter pall på pall. Skyggen hans løper over plankene
når pallen med et smell faller til ro. Og så ny skygge,
nytt smell.
En haug av paller, planker spikret nøyaktig, side ved side.
Loddrett hvis han står med ryggen mot sola. Vannrett fra
den andre siden,
Dette har pågått lenge. Spikrene kanskje skiftet ut, annen
tresort, ny mann. Men nøyaktig slik under kuppelen av sol,
mannens bøyde rygg og hans skygge er nå
Ps 5/5-08: Ni dikt frå Øyeblikkets museum ligg ute på nettet , ser eg. Blant anna har Stubb Micaelsen valt ut Rundkjøring:
RUNDKJØRING
Jeg lener meg mot universet, mitt hjem,
mine vegger, mitt lys, skritter over størknet lava
løper nedover en asfaltstripe, stanser ved en pølsebod
og bestiller én, med alt. Mens jeg jordfestes av rekesalaten,
sennepen og den saftige, tykke pølsa, faller det smuler
til den hvite duen, som tripper fredelig omkring og pikker.
Ekspeditøren tørker av disken og er blid, som en buddha.
Han bærer en hvit båtlue, og den lyseblå jakken er lytefri.
Jeg skulle egentlig hjem, noe jeg forteller
taxisjåføren, som full av forståelse
tar meg inn i en rundkjøring. Dette
skjer under kraniet, der galaksene
lyser tilbake til det ene ordet,
elektronet som kretser omkring
en glødende kjerne.
|
|
|
|
|
|
