Til hovedsiden
  Heim  >  Nytt 2018  2017  2016  2015  2014  2013  2012  2011  2010  2009  2008  2007  2006  2005  2004 
 Des  Nov  Okt  Sep  Aug  Jul  Jun  Mai  Apr  Mar  Feb  Jan 

Nytt Jan 2007

Dikt akkurat no
Lørdag 27.

Å bryggebu i glas og kapital
Torsdag 25.

Dei galne
Lørdag 6.

Zareptas poetiske krukke
Onsdag 3.

Edvard Grieg fortel
Tirsdag 2.

Tirsdag 2. Januar 2007

Edvard Grieg fortel

Ibsen-året er slutt, Mozart-året er slutt, og Edvard Grieg-året begynt. Høyrer Grieg inn på nettstaden? Edvard Grieg var klårt ein nasjonal musikus, kjend i heile verda, og ein verbal mann. Eg skal snart finne eit godt sitat av han for dykk. Men enda meir gler eg meg til Wergeland-jubileet i 2008, neste år. Her hos han er det vanvittig mykje å ta av. Og Wergeland var enda meir rocka enn Ibsen. Det skal bli moro å grave i Wergeland. Da vil nettstaden min ha enda betre tider enn i året 2007. Førebels, før vi kjem fram til Wergeland-jubileet, kan eg straks by dykk på ein poetisk diskrepans året 1832 .


Ps:
GRIEG FORTEL OM FRAMFØRINGA AV ”SIGURD JORSALFAR” 17.MAI 1872:

Det var proppfullt fra gulv til tak. Teppet gikk opp. Jeg var ikke langt fra å angre at jeg hadde ført Bjørnson derhen. Ti det var til å begynne med øyensynlig at han ikke likte seg. Og jeg forsto hvorfor. Der var på scenen absolutt ingen ledelse å spore. Den ene spilte i øst og den annen i vest ... Til tross for at Bjørnsom kom med den beste vilje til å være liberal og se lyst og lett på det hele, var han kjennelig nervøs, og der var øyeblikk hvor sakte, uhellvarslende grynt tydet på at kraterets indre ikke var til å spøke med...

[I den første pausen gikk dikteren bort til en bekjent og sa:] ”Det er rått, dette her!” ... Bjørnson inntok sin plass. Da teppet gikk opp, var det fru Gundersen som hadde ordet. Hennes første monolog var betagende. Det kom overhodet fra nu av mer fart over spillet... Fra Bjørnson hørtes ingen mishagsgrynt mer. Som en skolegutt satt han der, rolig og snill...

Men nu kom turen til meg å være nervøs, ja, liketil å glemme hvor jeg befant meg. Det var ikke alltid lystelig for komponisten å lytte til den musikalske gjengivelse oppe fra breddene. [Den 25-årige tittelrolle-innehaveren Hjalmar] Hammer var jo en talentfull skuespiller. Her skulle han som skald imidlertid også være sanger. Han gjorde sitt beste. Men da han holdt på med kongekvadet, hadde jeg en sterk følelse av ubehag, der steg til sådanne ørenkvaler at jeg helst ville gjemme meg vekk og instinktivt mer og mer bøyde meg fremover. Til slutt var jeg kommet så lavt ned i setet at jeg, støttende meg på albuen, kunne holde hånden for ansiktet. Jeg forteller dette for å illustrere i hvilken grad Bjørnson nu var klar over hva situasjonen fordret av oss. Ti plutselig gav han meg et nokså ublidt dult og hvisket: ”Sitt ordentlig!” Jeg for opp som stukket av en hveps og satt fra nu av i ulastelig ubevegelighet på forundringsstolen like til slutten. Men da brøt syttende-mai-jubelen løs for alvor. Bifallet, der før hadde vært varmt, ble nu stormende.


Sitert etter Benestad/ Schelderup-Ebbe: EDVARD GRIEG mennesket og kunstneren, 1980 (side 139).