Til hovedsiden
  Heim  >  Nytt 2017  2016  2015  2014  2013  2012  2011  2010  2009  2008  2007  2006  2005  2004 
 Aug  Jul  Jun  Mai  Apr  Mar  Feb  Jan 

Nytt Jul 2017

Rett foran
Fredag 28.

Levi Henriksen
Lørdag 22.

Satiriske dikt
Mandag 17.

14. juli
Fredag 14.

Livet
Tirsdag 11.

I juli
Mandag 10.

12. - 16. juli
Søndag 9.

Eim
Lørdag 8.

På fjellhytter skjer det
Fredag 7.

Fredag 28. Juli 2017

Rett foran

Ein lang serie med avisdikt som Jan Wilsberg har i avisa Friheten, krev både klår synsvinkel og nye opplysningar kvar gong og krev det å vere ledig i forteljarspråket. Dette har eg for så vidt vore inne på før her på nettet. Det aller nyaste avisdiktet til Wilsberg har ein original dikttittel: «Ånden trenger ikke et eget sted». Diktet lyder slik:




Ånden trenger ikke et eget sted

av Jan Wilsberg


Et hus på et høydedrag litt i utkanten av Båstad. Det
avtegner seg klart i lyset. Men selv om det ligger over
dalen, er det for langt og for mye landmasse imellom
til at en ser Øyeren derfra med det blotte øyet.
Et rom i det huset. Et leksikon med alle bind, en PC og
en skriver. Uavbrutt stillhet, fra første daggry til neste
midnatt.
En egen stikkvei fører ned til bebyggelsen like ved. Til
en kolonialforretning. Til bensinstasjonen og kafeteriaen,
som serverer både fatøl og middag. En liten spasertur
leder til en fotballbane ved en skole i lyse farger, og til
kirken. Blir det for varmt, kan man ta bilen et kort stykke
sørover; derfra svinger en inn til høyre, inn på en smal og
etter hvert svært bratt grusvei som ender i en landtange og
båthavn langt sørøst ved innsjøen.
Og blir uroen for stor, tar man seg gjennom svingene og
det kuperte landskapet, der konturene av et sandtak stiger
fram i en åsside, helt til Askim med sin heste-veddeløpsbane.
Så er det bare å la Europaveien lede en østover, inn i Sverige,
til Kötthallen og det nye Olav Thon-senteret i Töcksfors.
Men er dette det eneste saliggjørende ? Atskilthet for å kunne
skape ? Avsondring ? Er det ikke heller slik at fryktens kongeørn
suser i mektig vingespenn over hele verden, og kan ikke vindsuset
fra de vingene med ett kjennes overalt ? Døden viser seg der den
vil, og når den vil - også i ukjente former. En måke ligger spredt
ut over fortauet, foran den lave puben i gult bindingsverk i gaten
der det som en gang var Vaterland, når ut i Brugata. Men måken
er ikke alene. En due tripper opp til den og prøver å rive ut små
stykker av det døde kjøttet når den ikke føler seg truet.
Kjærligheten er som en myk hånd. Forsiktig berører den et kinn i
forbifarten. Berøringen forteller den berørte: Du er elsket. Gå
videre !
Slik virker også ånden. Med ett dukker nye ideer opp, aldri søkt.
Aldri lett etter. Du behøver ikke sitte ved et bord i en norditaliensk
landsby med utsikt mot Alpene. Det er ikke nødvendig å stå over
aztekernes Texcocosjø. Det er overflødig å stå nede på den grønne,
fruktbare sletta med Fujiyamas evige snø over seg.
De stryker kinnet, men det er ingen der, ingen å se - fulle av lyder
og lukter som krever å tas inn. Der er ingen vei utenom. Det nye
ligger rett foran og venter.


Frederikshavn, den 26. juli 2017