| Heim > Nytt | 2012 2011 2010 2009 2008 2007 2006 2005 2004 | |
Nytt Jun 2004
Jamming
Fredag 4.
Fredag 4. Juni 2004
Jamming
Eg er i fasen med å lese opp dikt: Jamming på dei to siste jazzklubbane før ferien, lese «Louis Armstrong» (Børli) på Showboat-konsert ved Blindtarmen 12.juni, og lese Raskatroll (framleis diktet mitt) i eit bryllup, m.a - dette slaget er det blitt desse varme vekene. Skal komme tilbake til om det blir noko meir opplesing sommarstid. Forresten: Eg skal delta med dikt på Skåtøy-festivalen, fredagen, 16.juli - og før dette, 14.juli - vere med og «opne» måleriutstilling med fire lokale kunstnarar, på Jomfruland.
LOUIS ARMSTRONG
Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
Nobody knows . . .
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
. . . the trouble I've seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til . . .
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
- Mississippi . . .
(Fra diktsamlingen Ved bålet, 1962)
LOUIS ARMSTRONG
Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
Nobody knows . . .
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
. . . the trouble I've seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til . . .
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
- Mississippi . . .
(Fra diktsamlingen Ved bålet, 1962)