Til hovedsiden
  Heim  >  Bøker  >  Poesi  >  Dikt  Les om boka    << forrige    neste >>  



Sitter bombene bak eller foran på
siden? Ikke bli sarkastisk, bombene er nok der de
er ikke på siden men midt på, forresten spiller
det noen rolle? Nå står jeg i fare for å bli for
direkte, for det er ikke sikkert at det som er
blindt, virker etter sin hensikt.

Hun med det sexye barneansiktet med
barnet virker ikke oppskakende på meg.

Jeg synes hun er sexy og ser det, hun
virker sexy på meg.
Jeg tror hun er sexy.

Konklusjonen blir at vi ikke vet
hvor bombene sitter.




I ein slags liten «fortale», etter tittelbladet i Poesi, sto det blant anna:

Kommentarer til to fotografier fra krigen i Vietnam, ett av et amerikansk bombefly og ett av krigens «uskyldige ofre». De er ikke uskyldige.


Saka var den at ungdom var begynt å støtte FNL, frigjeringsfronten i Sør-Vietnam. I etterkant av utgjevnaden av samlinga Poesi, eit år etter, trykte eg usignert, slik skikken var blitt i tidsskriftet Profil, dette essayet nedanfor, om avis-fotografia, spesielt om fotografia i det liberale Dagbladet:

Avisenes bruk av fotografier er den borgerlige realismen. Fotografiet har hatt en konto i virkeligheten. Men denne er så liten i dag at samme hva som blir avbilda med fotografiets vanlige teknikk, så overtrekkes kontoen øyeblikkelig.
Fotografiene kan deles inn i tre kategorier. Portrettet, naturbildet, lidel-sen. Naturbildet er det som ikke pretenderer å si noe nytt. Naturbildet skal liksom bare datostemple ei avis.
Lidelsen har ikke noe innhold. Lidelsen er helt abstrakt. Den taler bare til angsten. Det er de som har makta som kjenner den menneskelige lidelsen. Den er borgerskapets problem. Arbeiderklassen har sitt. Problemene er vidt forskjellige.
Portrettet er et borgerlig meneskebilde. Avisene spekkes med portretter. Vi spør oss hva som er vitsen med alle disse mennene i positur. Hvilken kon-takt har publikum med alle disse ukjente personene. Personene har sagt noe, men de har ikke bedt om å bli avbilda. Det bildene kan formidle, ligger på sida.
(...)
Myten om personligheten er kjønnskultus, kultus av menns kjønn. Kultus er i full forståelse med produksjonens filosofi.
Når det gjelder dyrkinga av kvinnen, så er den åpen. Den inneholder noen elementer av opplysning. Vi lærer mer om kvinnen. Dette er ikke tilfalle med dyrkinga av mannen. Den er skjult. Den lærer oss ikke noe om mannen.
Fotografiet er et lokkemiddel. Det skaper kunstig interesse, taler til følel-sene som profittsystemet skaper, men gir ingen informasjon.
Fotografiet inngir angst. Typisk er det når barn når en viss alder, får de angst for å bli fotografert. Motviljen gjelder prestasjonen.
På noen fotografier smiler barn. På noen fotografier ser en menn. Borgerlige kunstnere utfører skrekkbilder av lidende mennesker. Årsaken til lidelsen kan ikke kunstneren gi.