Til hovedsiden
  Heim  >  Bøker  >  Eit kjærleikstema  >  Dikt  Les om boka    << forrige    neste >>  

Oppsang i Østerdalen



Mannen min forlot meg for en annen. Jeg vil ikke snakke om det. Snart etter tok jeg meg en kjæreste. Heller ikke det vil jeg snakke om.

På en av mine turer til Østerdalen stanset jeg i Kongsvinger for å trekke været. Jeg så en kvinne der som holdt på med å gjøre i stand bilen til vinteren.

Jeg innbilte meg det som skulle skje. Jula ville komme. Alt det vi ikke ønsker å tenke på. Så var tida kommet. Dommen sto over oss.

Jeg fattet mot og dro videre, kunne ikke se noe mer å gjøre på hvileplassen, noe plausibelt for min del. Alt var svart.

Eller det ville ikke komme noe nytt feste. Jeg sukket flere ganger, merket jeg. Jeg så det for meg. Hvorfor skulle vi ikke kunne vite - ?

Mitt eneste barn, barnet som jeg elsket, han hadde fått en god utdannelse. Han var vakker. Jeg likte ikke hva han holdt på med.

For meg var det det samme hva han gjorde, bare han ikke gav seg til noe uegentlig, ekstragavant.

Og jeg hadde fått drive med og gjøre hva jeg ville. Ikke kunne jeg komme lenger heller. Bare gjøre alt om igjen. Og det var greit.

Jeg tenkte på dem som har gullskei munnen, alt sammen i munnen. Jeg var redd for at mørket skulle tegne seg som noe fremmed.

Vi kommer tilbake, venner. Men vi er ikke de samme. Vi er ikke voktere av noe vi. Himmelen ser ikke ned på oss.

Mørket hadde lagt seg over dalen videre oppover, så jeg. Lite av lyder hørtes fra Glomma. Byene jeg elsket, hva kunne vel de gjøre - ?

En staselig dal skulle jeg gjennom. Hele tida hever landskapet seg en halv meter. Langsom trer furutrærne fram gjennom dalen.

Alt fikk jeg. Ingen kan motsi meg på det. Hvem ville motsi meg på det? Jeg levde tvers gjennom dette vide livet.

Livet mitt hever seg sakte, bare sakte gjennom mange år. Det hever seg sakte som furutrærne i Østerdalen.

Men kan slikt være den eneste trøsten? Jeg ville da så gjerne tenke på andre. Og nå kan jeg ikke dette mer, ikke så lenge det mangler råd.

Han fortalte meg at han ville reise, låne penger, dra til Vietnam, Bangkok, Mexico og de stedene. Da husket jeg mine egne reiser til de greske øyene.

Så usigelig klok jeg kunne være som 23-åring. Blir jeg noen gang så klok igjen?

Mitt eget Telemark kan jeg forstå, det grønne svingete. Men hva med den rette, lange, nesten umerkelig stigende, men likevel gradvis stigende, veien -