Til hovedsiden
  Heim  >  Bøker  >  Bok (ny utgjeving)  >  Dikt  Les om boka    << forrige    neste >>  

Heisene på Blindern



Korridoren har stått tom en stund. Noen roter i et værelse. Noen leter nede i vestibylen. Kom opp til meg på torsdag! Ja, det skal jeg gjøre. Ja, kom opp til meg på torsdag, morn'a. Mor'n. Han går slentrende gjennom ytterdøra og bort til heisene. Der står en pike i hvitt. For to dager siden kom jeg klatrende opp gjennom steintrappa foran Niels Treschows hus da vinsjen arbeidet.
Der står en pike med noen ark under armen, lang. Kjære i heiteste helvetet. Det er sol. Det var sol.
Om henne vil jeg fortelle. Men, kjære leser, hun som gikk til timen, er ikke så langt nede lenger. For en uke siden ble hun forelsket i en ung løytnant, som har tatt seg av henne. Om henne vil jeg fortelle, for jeg vet hvordan det kjennes å stå student uten noen fast grunn under føttene. Nå lakker det mot jul, og vi som henger med hodet, fikk et julepust. Og det var noe med grå-heten som sa noe om steinene.
Den dagen var kald og klar, og jeg glemmer nå at hun er forelsket. Hun skal inn for morgenen, og det er køer.
Tenk, leser av dette, så lange som femti mann. Og fram av dagen bryter alltid nye studenter. Da jeg kom klatrende opp steintrappa, så jeg én jeg kjenner godt. Det var høst, regntunge baner.
Hun er lang, noe av det peneste jeg har sett. Jeg stirrer, hele huset dirrer. Det som er rart med dette huset, er takrennene, så langt nede. Jeg er musiker og står nå utenfor et rom som puster lettet. Artikkelen skal jeg sende til Dag-bladet.



- - - - -
Prosadikt: Dette utdraget frå BOK brukte Henning Howlid Wærp som døme på prosadikt i antologien sin over norske prosadikt for eit par år sidan, den første antologien, norske antologien, i sitt slag. Eg kan føye til at diktet har: storby og også media, slik som prosadikta til Baudelaire kunne ha og hadde. Det er jo akkurat dei prosadikta som er verkeleg kjende.