ord om død og liv og visdom gjort

(Morten Wintervold: I slekt, 2005)



Eg levde i ei tid der familiane blei spreidde for alle vindar. Poetane blei derfor familien min. Eg møtte dei ikkje, poetane, men eg forsto dei gjennom år og dag epokar, og kjende slektskapen i ord om død og liv og visdom gjort. Eg hadde til og med kameratar i politikk. Den familien ville eg gjerne ha

Onklar, tanter, nevøar og nieser, tremenningar søsterbarn og brorbarn, eg forsto ikkje altfor mykje av det, Wintervold. Diktarane er ikkje våre vener, men slekta vår

Slekta, både genene og oppveksten, vil likevel følgje meg gjennom livet, igjen og igjen stikke fram. Og det er fordi eg er nesten den same personen og startar heile tida på det same, Wintervold




Gå til det røynde!