Til hovedsiden
  Heim  >  Artiklar  >  Den menneskelege naturen

Publisert 2011-07-24 18:53:12, sist endret 2011-08-03 18:25:45

Den menneskelege naturen

- bomber heime under krigen. Foto: Scanpix
Vi hentar oss alle mange tankar rundt terroråtaket i Oslo og massakren på Utøya. Og tankane går ofte tilbake til 2. verdskrig og hitlerismen. I Domkyrkja greip biskop Kvarme til Nordahl Griegs dikt før krigen, «Til Ungdommen». Ære vere Kvarme for det. Midt under krigen, på Island, skreiv Nordahl Grieg det kritiske diktet «Den menneskelige natur», som først blei kjendt etter krigen, etter forfattaren sitt ønske - . Som vi veit deltok han og fall i krigen mot Hitler-Tyskland. Og først og fremst deltok han i krigen som journalist/forfattar. Her vil eg ta ut Nordahl Grieg i full lengde og sitere dette lange diktet. Ja, ver budd på at diktet er grundig og godt.



«Krig», sa en offisers-bror,
bestemt, men likevel godslig,
og tente med omhu sigaren,
«krig vil det være bestandig».
Med velvære i sitt vesen,
beskyttende i sin visdom,
sluttet han tankerekken
mandig og kort: For slik er
den menneskelige natur.«
Han var så fornøyet som om
det burde vært hilst med fanfarer:
hurra, hurra,
den menneskelige natur.
Nyss ble han fløyet fra Stockholm,
men først idag var han oppsydd
og ute i uniform,
med knitrende ridebukser,
fløtefarvede, lekre;
til brystet hadde han kjøpt seg
en meter med ordensbånd,
hurra, hurra,
en meter med ordensbånd.
Er, tenkte jeg straks lærevillig,
hans utsagn virkelig mulig?
Er det iblant mitt bekjentskap
noen som faktisk har krigen
umettelig i sin natur?


Jeg tenkte på våpenfeller
som vi har etterlatt hjemme:
hver den som savner og sulter
bak mørke, hærtatte kyster
er på den gråbleke fronten
i den totale krig -
gamle, ensomme kvinner
som våkner hver morgen til nøden,
alltid litt mere trette.
Tappert nok tar de krigen -
men var den i deres natur?


Skamfull husket jeg: selvsagt
med mennesket menes mannen.
Da så jeg for meg en sjømann
en morgen i faresonen,
han kom fra rortørn på broen
og seilte nedover leidren
hvor skipshunden tok imot ham.
Leende, gjøende rullet
begge to bortover dekket.
Nylig var han, forfrosset,
blitt pikket opp fra en flåte
da tankbåten hans ble senket;
med atten sting i en skulder
etter et bombefly.
Nå lekte han seg med bikkjen.


Det var som han faktisk kunne
unnvære hele krigen.
Så ruslet han inn, til køyen,
med brylluppsbildet på skottet.
Stram og med hvite hansker
stirrer han på sin kone,
alltid, i Sandefjord.
Bildet var lenge savnet -
Senket med siste båten;
men nå vidunderlig oppstått,
lånt av en tante i Brooklyn.


Jeg husker en annen, en flyger,
han hadde vært over målet;
forbi var de dirrende ville
sekundene; gjennom skyer
fløy han tilbake mot trygghet.
Han kravlet fra førersetet
og lot nummer to ta kontrollen,
stod sliten og tok seg en røyk.
Hva tenkte han da på, helten?


Han prøvde å rope noe.
Det taptes i motordrønnet.
Igjen ble det bleke smilet.
Men leben formet: »Idag er
gutten min åtte år«


Dog krigen, mente min felle
er vitterlig nedlagt i alle.
Så han med sjelens øyne
krigens robustere mening?
Undrende måtte jeg spørre:
hva var de syner han så?


Skimtet han staben han var blant,
mens gårdene flammet som fakler
mot vårnattens ishvite stjerner -
husket han dødstrette venners
grimete harde forpinthet,
hvor alt var brent ned, uten plikten?

Så han i morgenens silregn
knoker som lå langs et skogholt
og skjøt til granaten fant dem.
De veltet seg om på snøen
og blødde tildøde, betalt med
en krone og femti pr. dag.


(Eller var han der ikke?)


Jeg skjønte, han så noe større.
Det var sin ungdoms drømmer
om krig i udadelig orden
med storarmeenes oppmarsj,
(og ikke det blodige rotet
langs kronglete bekkefar hjemme)
han endelig, tre år etter,
så foldet ut for sitt blikk.


Hver dag var nærmere seiren,
hver dag var nærmere freden,
så smilende kunne han fastslå,
hvor krigen var hans natur.


II


Nei! ropte, advarende røsten
jeg heldigvis har i mitt indre.
Skal du da aldri lære
hva tanker kan føre til?
Kast ikke sten på den troen
som i sin bitre erfaring,
urokket, står for de fleste:
at krig vil det være bestandig.
Tviler du - hva blir det neste?


Hva tør et menneske tenke?
Hjemme tror de på tanken.
Vi må det ikke, fordi en
er i sitt vesen en uro.
Å tenke er alltid å splitte,
og nå er enighet alt.


Vi som har mistet landet
er i vårt sinn mer fortvilet
enn kanskje vi aner selv.
Vi henger utfor et bråstup
og fremtiden svartner under,
vi søker med famlende hender
etter en støtte som bærer,
noe å samle oss om,
og det er de gamle tanker.


Vi fryser og ødet står om oss.
Gi oss de prøvede tanker
som ennå har legemsvarmen
av slektene før som har tenkt dem.
De har vært brukt, det er nok.
Velsignet de stengrå tanker
fra vikingetiden og lenger,
velsignet alt som vi kjenner!


Lik villfarne barn i natten
som lengter til morens fang,
slik søker vi inn til den verden
som vi har bitterlig mistet,
den lyse, vennlige verden,
den gode og varme og trygge
den gamle og kjære verden -
som krigen ble avlet av.


Barmhjertige gjemsel, skjul oss!
ber den usalige flokken
som engang drømte og håbet.
De er blitt merket ut.
Å, det er menn med en fortid!
De trodde å verge freden
ved folkenes felles motstand
før volden rev lenkene sønder.


Da ropte de gamle tanker:
Men dette er aldri prøvet!
En stormakt har rett til å puste!
Honnør for dem som vil hevne!
Forsiktig. Tirr ikke Tyskland.
Lær av føreren heller -
hvordan man (ved mord og fengsler)
skaffer seg arbeidsfred ...


Slik talte og seiret da disse
sindige realister.
Slik tapte de menn som håpet,
(og det er urett å tape).
Så slapp jungelen løs.


Det er ikke nederlaget
som de er skyldtunge over.
Mange var under krigen
vekere menn en de.
Det er i sitt eget indre
de finner sin rystende svakhet.


De trodde på nye tanker,
de trodde på menneskelig godhet,
fred og brorskap på jorden.
Hyss, minn dem ikke om det!

De går til sitt arbeid her ute,
står villige fram på torget
og lover aldri å håpe,
og således splitte mer,
de gledes hvergang de blir tilgitt
av dem med de sindige tanker,
alltid betinget, på nåde.


Her fremstår min offisers-bror.
Myndig står han og smiler.
Nå er hans time kommet:
Har vi da ikke lært?
Han har en klippefast tro på
at krig vil det være bestandig,
en sunn og prøvet forakt for -
den menneskelige natur.


Kanskje har han ikke levet
så farlig som smilet hans lover.
kanskje hans grad blir for høy til
å ofre sitt eget blod,
kanskje det isbleke blikket,
dekker en angst eller tomhet,
hva veier det mot det ene:


Han eier en gammel tanke,
han holder seg til noe evig,
den evige håpløsheten:
så er han en mann uten fortid.


Slik som syklonens sentrum
skjuler en dønningtung ro
med flytende slim og grønske,
kan det inne i krigen
være en råtnende stillhet.


Men stormen er ikke stilnet
og krigen er ikke opphørt,
med hatet og smerten og døden,
og dypt i menneskets hjerte
har lidelsen skapt sin vilje,
sitt egenrådige liv.


Hundrede skip i konvoien
går gjennom nattehavet.

Lengtet noen mot dagen?
Hundevakten er over.
Skipperen står på broen,
slik som han alltid gjør


Dager og netter kleber
som uskiftet tøy til kroppen.


Lengtet noen mot dagen?
Frivakten tørner inn.
Ombord på en ammunisjonsbåt
kan alle rolig kle av seg.


Lengtet noen mot dagen?
Det er når dagen lysner
at ubåt-flokkene dreper.
Natten igjennom går de
ventende bak konvoien.
Det hender også at dagen
bringer en Focke-Wulf.


Lengtet noen mot dagen?
Ja, det er godt den kommer -
dagen nærmere det som
de ennu kan leve for.


Det ligger menn i en veigrøft
med håndgranater i neven.
På frostjorden braker mot dem
tyske tanks over sletten.
De kjemper bak fiendens linjer.
Landsbyen deres ble avsvidd
folket ble drept som gisler.
Det dingler i månelyset
fra trær som de levet under,
mor og hustru og barn.


De gjør ikke mer enn andre.
Hærenes millioner
har også barn, drept som gisler,
gisler hos hungersnøden.
Hjertene deres er avsvidd
lik hele det livet de kjente;
bare ett håp er igjen.
I mørket langsmed en veigrøft
ligger det menn og venter.


Luftvernet skjøt over Holland.
Jagere gikk til angrep.
Bombeflyene drønner
rolige frem mot målet.
Snart kan de skimte Köln.
Det er som jorden har kastet
en ildvegg opp av granater,
som intet kan gå igjennom.
Så går maskinen inn -
inn i den brennende muren,
slengt omkring som et stormkast
(da flyet til venstre ble rammet
og plutselig var ikke mere)
hugget av hvinende splinter
(skytteren skrek og stupte
og skriket føltes som stumhet),
og alltid reises det nye
ildvegger, sirkel på sirkel,
som de må bryte seg gjennom
inn mot det innerste målet.
Tilslutt kan bomben slippes.
Tusen fly er i luften,
seks tusen mann er omkring dem
i jernstormen, dreper og drepes
og hugger seg veien tilbake
utgjennom døden som sperrer.
Så er det plutselig stille,
de klarte det, de er ute;
langt borte, under dem, ser de
byen som brenner i natten.


Maskin svinger tilbake,
den skal påny over målet.
Skytteren ligger livløs
i blod og glasskår i mørket.
Dette er annet oppløp,
ennå har de en bombe
og nå skal de treffe bedre,
og det er ennå så mange
brennende netter å dø i,
at de kan likegodt bruke
denne sålangt som de orker,
og noe er ennå ugjort.
Det er som om menn vidd til døden,
i himlen, på havet og jorden,
har gjennomlidt håpløsheten
og ut av den tvunget håpet.


De slåss for sitt eget hjemland,
men samtidig for noe annet
som må bli gjort, før de går.
Det er en mann de skal drepe,
en mann som de alle kjenner,
en smilende mann som sier
at krig vil det være bestandig,
for krig hører sinnet til,
det er en mann de skal drepe
han finnes i millioner;
for ham blir granatene fraktet,
ham er det bombene søker,
ham er det knivene venter
i hatets mørknende netter,
han som har sagt til barnet
at det var mord i dets hjerte,
han som har kuet håpet
med pisken av gamle tanker,
han er det som skal dø.


Mennene ved hans side
skal stupe og råtne på marken,
kvinner og barn omkring ham
skal smadres når bombene faller,
fordi det tak han er under
skal rase over hans hode;
mellom sitt eget hjemlands
knuste liv og ruiner -
der skal de finne ham, blodig,
og slite hans hjerte ut,
han skal ikke lenger huske
hvor det var morsomt å trampe
i Praha, Paris og Warszawa
i Oslo, Haag og Odessa,
å seire og gjøre inntog,
å pine og skyte gisler,
å feste på andres hunger,
han skal få stirre omkring seg
og skimte sitt testamente;
det var ikke fullt så morsomt,
det var ikke så naturlig
han engang mente det var.
Det er en mann de skal drepe.


Så blir det stille på jorden.
Hvor er den røsten som piper
at krig må det være bestandig,
han som kjenner det i seg selv?
Den som gråter av hunger
skal mettes og tåren skal tørkes,
men den som gråter av hevnlyst
skal ikke lenger ynkes,
og mennenes frie forbund
skal verge og verne og vokte
mennesket slik som det er,
befridd for det gamles terror,
vennesælt, glad for å hjelpe.
Fred skal det alltid være i
deres verden; for slik er
den menneskelige natur.



Men da må vi ikke rope:
»Arme, villedte ungdom,
mennesket kan ikke klare
å bære så edel en byrde,
og dette er nye tanker,
dette er aldri prøvet«.
Stille, hva er det de svarer:
»Døden ble aldri prøvet.


Det som vi gjør er dristig.
Vi skal ikke komme tilbake;
for hver av oss er det nytt."
Hvorfor skal bare tanken
få lov til å svikte i feighet.
Fortvilelsen kan være bunnløs,
så hvorfor kan ikke håpet?


Vi som skal dø behøver
ikke å sikre vår fremtid
og rope: Vi trenges bestandig.
Vi skal ikke sitte i freden
og minnes alt hva vi gjorde,
den som gjør det, lyver.
Han har ikke gjennomlevet
en smerte for dyp til ord.


Den som kan minnes, har intet,
og han har glemt og forrådt oss.
Alt som vi ber om er stumhet.
Reis ingen monumenter.
la akrer som aldri har sett oss
og gamle kvinner i solen
og unger som leker, og bjørker
som usåret løfter sitt lys-slør
være vår evighet.
Men dere som lever, må våke
over den fred vi skimtet
i naboskapet av døden,
lidelsens siste glede.
Bli fremfor alt ikke trette
som mennesker blir etter kriger -
når grumset og griskheten kommer
i følge med motløsheten;
det varme og råtnende dyndet lagret
av hundrede slektledd
hvor sinnet kan krype til hvile
og han vi drepte kan oppstå.
Vi som er tapt i natten,
vi drømte, vi trodde, vi håpet;
og ingen var trette som vi.
Hvorfor, min offisers-bror,
går du med slik tilfredshet,
overbærende, kjølig
som om du hadde en viden
om noe som alltid vil seire
og noe som alltid vil tape,
tilbake til ditt kontor?




Tingvellir, september 1942