Til hovedsiden
  Heim  >  Artiklar  >  Å melde høgtlesing?

Publisert 2012-12-13 15:18:46, sist endret 2012-12-20 15:24:49

Å melde høgtlesing?

Når ein visuell poet les dikta sine høgt: Vemund Solheim Ådland på ÆØÅ-festivalen. Arkivfoto ved Kirsti van Hoegee
Er temaet blitt aktuelt igjen? I det heile har vel dette å lese dikt høgt komme i eit nytt lys. Kan ein følgje opp (og kritisere) diktopplesing pr ein offentleg aviskommentar? Er det interessant å prøve? Følgjande Bendik Wold-reportasje året 2005 er klipt frå Morgenbladet si dekning av ÆØÅ-festivalen i Trondheim (klipt med eit par små korreksjonar):

Bendik Wold: Avisene anmelder bokpoesi – men aldri opplest poesi. Er det et savn? Vi forhørte oss med tre av oppleserne ved Trondheim Litteraturfestival. Publisert: 22. april 2005.


Helge Rykkja:

– Ja, diktopplesninger bør absolutt bli sterkere belyst. Diktet er auditivt og en felles sak mellom poet og publikum. I Norge har vi tradisjon for å legge all vekt på det skrevne ord, derfor vanskjøtter litteraturen sitt naboskap med de andre kunstartene – billedkunst, musikk, teater, dans.

– Hvordan ville du selv reagert dersom opplesningen din ble anmeldt i en avis?
– Det ville bare ha vært inspirerende. Jeg forsøker å ha et bevisst forhold til hvordan jeg fremfører diktene. Programmet komponerer jeg på forhånd – opplesningen må ha en åpningsdel, en midtdel og en avslutningsdel. Dessuten liker jeg å gi diktene litt kontekst. Noen poeter, som Steinar Opstad, er flinke til å formidle følelser uten å gi diktene en introduksjon. Slik er ikke jeg.

– Er gode poeter bestandig også gode opplesere?
– Enkelte er komplette, og behersker begge deler – for eksempel Inger Hagerup eller Olav H. Hauge. Herman Wildenvey, derimot, var ganske slapp som oppleser, men blei likevel søkt og hørt på. Halldis Moren Vesaas leste formidabelt, men var antagelig en svakere poet enn Wildenvey. Så nei, det er slett ikke noen nødvendig sammenheng.

– Noen opplesninger som har gjort særlig inntrykk på deg?
– Jan Erik Volds tidlige opplesninger av «kulturuke» og «Funny» på 60-tallet. Dessuten husker jeg en radioopplesning hvor poeten – jeg tror det må ha vært Gunnar Ekelöf – ringte med en liten bjelle mellom hvert dikt. Jeg har selv gjort lykke med det trikset.

– Og på festivalen i Trondheim?
– Det var interessant å høre Vemund Solheim Ådland. Han hevder at diktene hans for det meste er visuelle, og at de derfor vanskelig kan leses opp. Men det fungerte helt utmerket. Boken hans har jo flotte lydlige kvaliteter. Også Marie Silkeberg og Ingrid Storholmen gjorde inntrykk.


Mara Lee:

– Jeg synes absolutt det er en god idé å skape en kritisk diskurs rundt diktopplesningen. Men i så fall må man se på den som en egen form – ikke bare som et derivat av den opprinnelige teksten. En god begynnelse kan være å lese Charles Bernsteins essay «Close Listening», hvor han forsøker å sirkle inn diktopplesningens særpreg. Særlig interessant er hans distinksjon mellom «å lytte» og «å høre»: Vi hører materielle lyder, men vi lytter til den menneskelige røsten. Poesien kan av og til gi opphav til begge deler.

– Dine egne opplesninger er nokså fysiske, performative. Hva tenker du om det?
– Jeg forsøker faktisk å lese anti-performativt. Jeg vil ikke at opplesningen skal ligne teater. Poetry slam, spoken word og utagerende opptredener som nærmer seg teatret, er jeg ikke så opptatt av. I stedet liker jeg å tenke på poesien som en «lavteknologisk oase», som Bernstein kaller det.

– Tenker du mye på hvordan du leser?
– Jeg planlegger lite på forhånd. Det viktigste er å bli kjent med rommet man skal lese i. I Trondheim leste jeg i et mørkt og koselig kjellerlokale den første kvelden – det var ikke helt min stil. Neste dag leste jeg i dagslys, i en bokhandel, uten mikrofon. Da trivdes jeg mye bedre. Jeg liker at det er like mye lys på publikum som på scenen, ellers blir det for «showete».

– Hadde du en favoritt blant oppleserne i Trondheim?
– Vemund Solheim Ådland. På forhånd hadde jeg hørt at han ikke liker å gjøre opplesninger, og jeg kunne nærmest kjenne motviljen hans som en friksjon i rommet. Det tilførte teksten en særegen spenning. Han leste kort, lavmælt, uglamorøst – og likevel helt fantastisk bra.


Slik lét dei to første intervjua poetane. Den tredje opplesaren som blei intervjua av Morgenbladet, var Øyvind Ådland, mest kjend som prosaforfattar. Ådland snakka ikkje for å melde opplesing av dikt i avisene og gav grunnar for standpunktet sitt. Samtlege tre intervju/enquetesvar ligg ute hos Morgenbladet

Opplesinga til den erklært visuelle poeten Vemund Solheim Ådland på ÆØÅ blei, som ein såg, kommentert og rost av fleire. Når han kom på ÆØÅ, hadde Vemund Solheim Ådland to diktsamlingar bak seg. Her vil eg sitere eit (typisk komprimert) dikt frå forfattaren si andre bok Profylaktisk skjønnhet i 2004:


Prikk pret. Jak. Pumpeklange! Vi te ly o ek.
JOK Vek. Tøkk Prok Dra. Lak
Am; lin. Em. Splak o ekse.



Når det gjeld Mara Lee, som er svensk forfattar, vil eg peike på stoff frå foredraget hennar på Lillehammer , vel så året etter festivalen i Trondheim.