Til hovedsiden
  Heim  >  Artiklar  >  Leve gammaldansen!

Publisert 2011-09-13 10:37:14, sist endret 2013-04-28 12:40:51

Leve gammaldansen!

Rebecca Kjelland har høsta både kritikk pluss mykje ros for «Leve gammaldansen!»
Foto: Steffen Zachariassen
Imperativ er tilbake i norsk lyrikk! Kom igjen! I eit av dei første dikta i boka Leve gammaldansen! der får vi heile katalogen med musikkval; men etterpå er konklusjonen oppløftande klår:




Kom igjen, gammaldanskamerater!



En dag je satt i godstoln uten å gidde non ting,
tenkte je faen hell, je vil ta meg en sving!

Je satte på no indiepop og alternativ emorock,
men da blei je sur som en røti sokk kan værra,
og je hørtes ut som en masakopp med blæra full
av vaskebrett, Sunnlikt VHS-kassetter og klesrull:

Nei, detta gåkke, faen fåkk,
detta ekke ekte indianertråkk
bare nok ei dverghønsflokk!

Så prøvde je en sang av han rex Elvis og mister Roky,
så av blubb blubb Beatles, Dylan og femifisen Bowie,
og jaggumei Sex Pistols, The Rolling Stones og Kiss,
og da syns je att dom hell kan drekka hannkattpiss
enn å synge tyggiskliss om ei viss engelsk miss:

Lussi, Lussi, i går varru i himmærn med diamanter,
i denne aften står du og vasker fremmedes servanter,
aaaaah – aaaaah – aaaaah – aaaaah – sorry pappaaaah,
men je blei retten og sletten så deprimert og luta lei,


Det tar ikkje slutt no, det held fram. Her først kjem vendinga. Og ver med:


så je måtte værra brennkvikk og gjørra no i en fei,
men da fikk je svære rubiner i ævva, å hei, å hei,
der lyste opp foran meg akkurat det je lette etter,
nummer tretten: en gammaldags vintersprettert!

Og den gikk omtrent som dette:

Du som bare sitter og itte gidder,
unn kroppen din litt stimulans,
fadderi faddera, fadderullanlei,
en trekkspellvals opp i gåsehals,
hipp og hopp, stram pungen opp.
itte hør på rock og punk og pop!

Rist på hengeræva, magan og fleskepuppa,
tel alle gutta ifra skihytta blir betutta,
ja, sving deg litt med trollsvansen,
og blirru med tel soliga Skansen?

Og je, Wiggen og Snyggen dro tel svenskenabon,
hørte på schottis, vals, reinlender og hambon,
og du sku hørt Arnt Haugsen og Styggen,
og du sku klappa tel vepsen og myggen,
og du sku svinga med skeive ryggen!

Lett på kragen og inn med magen,
denna sommern reiser vi tel Skagen
for je har alltid en liten gammaldans
på lur i lomma, lille venn!




Mats Granberg har sagt at pastisjar det er ein tradisjon i moderne svensk lyrikk. Ønskedikta i svensk eldre lyrikk fekk sitt omskrivne eige verk gjennom Lars Mikael Raattamaas delvis ironiske ”rosemålte” samling kalt Svensk Dikt (2006). Men alltid er det og vil det vere skilnad på svensk og norsk lyrikk. Rebecca Kjelland er iallfall norsk nok. Rebecca Kjelland går laus på enda nyare norske førebilete, ikkje minst Ringsakers Alf Prøysen, han frå nordaustsida av Mjøsa. Og det let isolert som satire over tida som var. Dikt er moro som satire. Men det dreier seg nok også om pastisj og samtidig respekt for Prøysens kontroll med versa og glede over rytmen.

Likevel: I boka Leve gammaldansen! er det litt same tilhøvet som i Kristin Auestad Danielsens konseptuelle bok Nynorsken frå 2007, der det går tilsynelatande respektlaust utover somme «gudebilete» i nynorsken, medan det i røynda, gjennom det samla konseptet, er det stikk motsette som skjer.




Jørgen diktmaker


Ja, fysst skærr je si hva je vil og min stæinn,
je er student og skriv poesi i Norges læinn,
sjøl bær je navnet Jørgen, og je er itte så stor,
men båe je og poesien kom nakne tel vår jord.

Når æill musikken i meg si glade trille slår,
je driter såmmå strofa akkurat der je står,
og konsistensen, hva veit vel je om den?

Driten skinn på meg, så den fell på deg,
men driten er brun for æille.

Når driten daler ned bak slottets tårn og tind,
je sug på nykløppte negler og kæille det for kling,
og fanden kjæm med kubeinstokk og tankespinn,
og je blir kong Jeppe og hæinn blir kæinnskje den
som sjauer møkka i Oslos gater og grend.



Intelligent sett saman, med halvrim og uttrykk frå songlyrikken (i pop og folkedikting). Alf Prøysens innhald er vanskeleg å parodiere (eller såre) for poetar. Rebecca Kjelland er nærmast einerådande på marknaden, iallfall er ho ein verdig etterfølgjar. Og Kjelland må stille opp med eit konsept, heile boka som konsept.

Boka skildrar eit moderne utagerande danse- og festemiljø, og handlinga er plassert i utkanten av danseband- og gammaldansmiljøet. Dessutan: Her er både Røtnams-Knut og tango. (Gammaldans er først og fremst polka, reinlender, vals og masurka.)

Dialekttrøkket og rytmetalentet kjem best fram i det lengre formatet. På tide at blanda takt og gammaldans-rytmar kjem inn i norsk poesi, slik at det ikkje berre blei med Alf Prøysen frå eit par generasjonar tidlegare.

I boka er også smådikt, slik som tilfellet under. Same kva må dikta gjerne høyrast! Det aller siste diktet i boka heiter Kronasjeangst og er kortfatta, også her møter vi Prøysen (bl.a):



nå kommer regninga
nå kommer regninga

dar kjem angsten
gamle angsten

je roter neri veska mi
ta på ullkåpa og spring



Her er kvinnesituasjonen tydeleg (ein vri på Tango for to). Leve gammaldansen! er befolka med mange damer, slik som i Prøysens litterære univers. Og vi møter stadig ein vri på Alf Prøysens fantastiske og moraliserande dansedikt «Vårvise» (D'er æilller fali for den som dæinse). Det er ein lyst å lese boka til Rebecca Kjelland fleire gonger og etterpå lese dikt derifrå og oppleve konkresjon og nye detaljar. Boka rommar fascinerande synspunkt og ein rikdom av spretne ord. Eit av dei lengre og sentrale dikta er «Fredan på Blå» (side 56).

Så er det for meg å seie: Leve lyrikken! Leve gammaldansmusikken!







Ps: Her er omtale av også ei anna diktbok om dans , ei anna temabok omtrent like mange dansesteg unna TVmedia sin serie «Skal vi danse?» som Rebecca Kjellands er.

Ps 15/9: Ein ny poesiartikkel der Alf Prøysens viser er ein slags ingrediens .